Historien om Stavassdalen

Historien om Stavassdalen

Stavassdalen 1950.

Jorda i Stavassdalen er mager og garden var frostutsatt slik at det var vanskelig å dyrke korn og poteter der.  Men det var rimelige forhold for fedrift, og det ble hoveddriftsformen.  Ellers var det utmarksnæringer som jakt og fiske som ble god tilleggsnæring.  Elg fantes ikke før i slutten av 1800-tallet.   Skogsdrift var det ikke noe av før Engelskbruket tok til med sin virksomhet i slutten av 1860-åra.   Da ble det også mulighet til å kunne tjene penger på skogsarbeide.  En annen måte å tjene noen penger på var å løype bjørkenever og bork for salg og lage trefang av forskjellig slag som kunne selges eller byttes bort på Tiendebyttet i Mosjøen.

Johan Lien, sønn til bruker nr 14, Mikal Lien (1927/43), forteller at det skal være forsøkt dyrket korn ved Stavatnet og at det skal ha vært en kornlåve der.

Det var ingen tvil om at det var vanskelig å livnære seg i Stavassdalen, særlig i bureisningsperioden.  Det var harde tider, og noen ganger måtte man ty til tigging.  Det var liten stabilitet på gården, og familier kom og gikk.  Til tross for disse dårlige forhold, var det i perioden 1758-1792 to bruk på gården.  Hvordan de ordnet driften mellom seg vet vi ikke, men husrester på sletta nedenfor den siste gården kan være fra denne tiden.  Men fra ca 1792 var det alltid bare ett bruk her. Og i perioden 1815-1819 ser det ut til at garden har vært ubebodd.

Folk i Stavassdalen har ikke satt mange spor etter seg i arkivene. En av brukerne, Per Kristenson, fikk skuddpremier i 1828, 1829 og 1835 for voksne bjørner.  I 1831 fikk han skuddpremier for 5 ulvunger. I 1841 fikk samen Per Jonson, som hadde tilhold i Stavassdalen, skuddpremie for en voksen bjørn.

Eiere: Gården var fra starten en del av det såkalte Almenningsgodset.  Fra 1899 var Nes Trælastbruk på Halsøya ved Vefsnfjorden eiere.  I 1920 kjøpte Staten aksjemajoriteten, og siden har staten vært eier av Stavassdalen.

Veier og bruer.  Nærmeste nabo har i all tid vært Utigarden på Nedre Hjortskarmoen.  Dit var det 7-8 km langs en sti som gikk over Grønfjellaksla, Dempa og om sørenden av Langvatnet.  Denne stien var i bruk til den nye skogsbilveien ble bygd på sørsiden av Stavasselva i 1970-åra av Statsskog.  Det ble også bygd ny gangbru (hengebru) over Stavasselva nedenfor gården.  Brua står der ennå (2007).

Hengebru over Stavasselva nedenfor gården.

Den gamle ferdaveien til bygds og til handelssentra som Fellingfors, Trofors og Mosjøen gikk på nordsiden av Stavasselva.   Til Ner-Svenningdalen var det 11-12 km og til Trofors noe kortere.  Veien dit gikk på nordsiden av Stavasselva, over myrene og holtene sørom Litlvatnet og i øverkant av Gernmoen (Galenmoen) til Øvergårdselva og Svenningelva, videre nordover langs elva om Troforsen til Ner-Svenningdalen.
Når man dro fra Stavassdalen, gikk man forbi disse stedene: Sandbakken, Lia, Foraholten, Holtan, Eitråkroken, Kvilarsteinen, Tjærfatmyro, Gælnmoen, Vollen og Troforsen.  Først var det bare en gangsti/kløvsti, senere kunne man på sommerføre kjøre med hest og drog eller sommerslede.  Omkring 1920-år var vegen så pass bra at en kunne kjøre med bekkvogn (hestevogn med to store hjul).

Men det var bru over Stavasselva på samme sted som gangbrua er nå (2007), ved bilveiens ende på sørsiden av elva.  Brua var så solid at man kunne kjøre over med hest.  I ca 1941 bygde Jorg Kvitfjell bru over elva ca 2-300 meter ovenfor køtene og buret.  Brubjelkene var mange barkete granstokker som lå over elva.  Som dekke var det lagt bordfjøler og mellom stokkene og dekket var det lagt never som skulle beskytte stokkene mot fukt og rote.  Det var rekkverk på bare den ene siden.  Denne brua ble skadet av isgang og revet ned av elgjegere i ca 1964; den var da rotten.  Jaktlaget, som bestod av bl a Steinar og Torstein Lund og Leif Bogfjelldal fra Svenningdalen, bygde ny bru, men nå med rekkverk på begge sider.

Gammelbrua over Stavasselva. Jentene på bildet er
Ragnar Lunds døtre, Heidi og Hanne (1970).

Brua var i god stand i 1969, men ble på nytt skadet av isgang revet senere i ca 1985. (Tore Lund)

Utengslått, høystakker og høylaer. Det meste av foret på garden måtte hentes utafor heimjorda på garden. Det var utengslåtter på Nordenget under Eiteråfjellet, Vassnesan, Lian og Mellomneset, og det var en høyla ved Nordenget, to i Lia østom garden, ei i Nerlia, ei på Nesan nede ved elva, ei ved sætra, ei på sørsiden av Stavasselva og ei på nordsiden av Stavatnet. I tillegg ble det satt opp høystakker når det var nødvendig.

Vann til garden. Johan Lien forteller at vann har vært en av de største utfordringene på garden, og det har aldri vært innlagt vann til gardshusene. I perioder med regn var det vann i kilda rett ovenfor husene i den bekken som renner ned i elva på østsiden av gardshusene. Det samme gjelder for bekken som renner ned i elva på vestsiden av garden mellom gardshusene og køtene. Når det hadde vært tørt vær en tid, ble også bekkene, som kommer ned fra Eiteråfjellet, tørre. Da måtte vannet bæres i bøtter med børtre fra osen eller elva rett nedenfor husene. Det var særlig fra osen at vannet ble hentet.

Det var mye vann som skulle bæres til husholdning og fjøs. Særlig om vinteren med mye snø, kulde og is kunne det være strevsomt og vanskelig å bære vannbøttene opp den bratte bakken. På kjøkkenet og i fjøsen var det vanntønner.

Odd Paulsen poserer her med et av børtreene som ble brukt i Stavassdalen.

Drivere på gården. 

Nybyggerparet Hans Johnsen og Marit Persdatter kom fra Torjorda nord i Eitrådalen.  Paret drev alene i tre år.  De fikk tre barn da de bodde i Stavassdalen; Ingebrigt f. 1755, Per f 1757 og Jens f. 1760.  I 1761 flyttet de tilbake til Torjorda.   De fikk flere barn senere.

I tiden ca. 1758-1792 var det to bruk på gården.

2a. Jon Olson 1758-1774.
Jon var født ca 1729 og oppholdt seg på Eiteråholmen i 1756.  Giftet seg 1756 med Ingeborg Petersdatter fra Øver-Laksforsen, døpt 1738.  Paret fikk ni barn i alt: Per f. 1756 (død som barn), Ola f. 1757, Erlend f. 1760, Marit f. 1762, Guro f. 1764, Ingeborg f. 1766, Per f. 1768 (trolig død som spedbarn), Anders f. 1770 og Ane f. 1773.
Jon Olson døde før 1825.

3b.  Kolbein Person 1761/62-1775 eller noe senere.
Kolbein var fra Øver-Laksforsen.  Han giftet seg i 1757 med Marit Persdatter fra Finnsåsen.  De hadde iallfall disse 4 barna: Marit f. 1757, Guro f. 1761, Per f. 1763 og Jakob f 1763 (død som spedbarn).  Etter 1775 er det ikke mulig å finne flere opplysninger om paret.

4.  Per Jonson 1777-ca 1781.
Det ser ut til at han overtok den parten som Jon Olson flyttet fra.  Han var fra Stor-Fiplingdalen, døpt 1749.  Giftet seg i 1777 med Maren Larsdatter fra Fellingforsen, døpt 1751.  Barn født i Stavassdalen: Ane f. 1777, Alet f. 1779.  De forlot bruket og flyttet til Nilsmoen i Heringa i Vefsn.  Flere barn ble født der.

Når det gjelder årene 1782-88 er det ikke sikkert at det var folk på garden, men det er mulig at tidligere bruker Kolbein Person fremdeles bodde her.

5. Erlend Jonson ca 1789-1792.
Erlend overtok den parten Per Jonson hadde hatt.  Han var født i Stavassdalen, og sønn til Jon Olson.  Ble gift i 1790 med Berit Anne Mikkelsdatter fra Fallmoen.  Barn: Kari Maria f. 1791.  Familien flyttet til Mosjøen i 1792.

6. Jakob Gregusson 1790-1811.
Jacob hadde først halve gården, men da Erlend flyttet, fikk Jacob hand om alt.  Han var født på Finnsåsen og døpt 1758, men oppvokst i Sjøleigda i Eiterådalen.  Giftet seg i 1790 med Berit Nilsdatter, trolig fra Øver-Svenningdalen, døpt 1756.  Barn: Dordi Elisabet f. 1790, Ane f. 1793, Gregus f. 1796, Nils f. 1798, Kjersti f. 1804 og Per f. 1807.  Jakob døde ved årsskifte 1811/1812.

I årene 1815-1819 var nok Stavassdalen ubebodd.

7. Per Kristenson 1820-1841.
Per Kristenson var fra Øver-Hjortskardmoen, døpt 1786.  Giftet seg i 1809 med Kjersti Hansdatter fra Grøva, døpt 1780.  Før Per Kristenson kom til Stavassdalen, var han bruker på Øver-Hjortskardmoen i tidsrommet 1812-1818.  Barn: Per Kristian f. 1810 som senere ble neste bruker her på garden, Karen Kjerstina f. 1813, Kjersti f. 1815 og
Henrikka f. 1819.

8. Per Kristian Person 1841-1843.
Per Kristian var sønn til forgjengeren og døpt i 1810.  Giftet seg i 1841 med Ingeborg Maria Olsdatter fra Utnes. Paret hadde ingen barn.  De bodde noen tid som inderstfolk i Stavassdalen etter 1843, uvisst hvor lenge.
(Inderstfolk er mennesker som er innlosjert på garden og ikke har jord eller dyr. Tilhørte ofte folk på garden som ikke var i stand til å greie seg selv, og inderster var en mellomløsning til en annen offentlig eller privat ordning. Vanlig på garder før ca 1900-tallet).

9. Anders Jonson 1843-1844.
Var bruker bare ett år.  Flyttet deretter til Utigarden på Øver-Hjortskardmoen.

10. Per Krisenson 1844-1858.
Han var den samme som bruker nr 7, nå tilbake.  Kona Kjersti Hansdatter døde 1848.  Per giftet seg på nytt i 1854 med Berit Maria Johannesdatter fra Sundåsen ved Røssvatnet, døpt 1807.  De hadde ingen barn.  Berit Maria døde i 1855.  Per giftet seg for 3. gang i 1856 med Marit Eriksdatter som var enke fra Tosdalen, men født i Holmvassdalen, døpt 1806.  Per gav fra seg gården i 1858.  Han døde i 1866, Marit døde 1867.

11. Lars Nilsson 1855-1915.
Lars var født i 1833 på Øvstenget i Bjørnådalen men vokste opp i Ner-Svenningdalen.  Han giftet seg i 1858 med Ane Mikkelsdatter fra Drevland i Vefsn, f. 1832.
Barn: Nikoline Marie f. 1857, Maren Sifie f. 1860 (døde samme år), Sander Mikael f. 1861 (overtok senere gården), Eyvind f. 1864 (døde i 1885), Petrine Marie f. 1866 (døde 1921), Ingeborg Anne f. 1869, bodde i Stavassdalen til 1925 (døde 1937), Maren Jensine f. 1871 (døde i 1950), Ludvig Andreas Bech f. 1875 (døde i 1901).  Ane døde i 1902 og Lars i 1915.  Lars ble også kalt Stavass-Lars.

I 1970 fant Steinar Lund en enhånds hesteplog under ei gran mellom Finnburet og fjellet. Det viste seg å være en såkalt ”Ol-Nilsoplog” laget i Drevja av den kjente bygdesmeden Ola Nilsson fra Nyland. Han laget slike ploger på 1860-tallet. Det er grunn til å tro at Lars har kjøpt eller ervervet seg plogen på annen måte i perioden han drev garden.

Plog brukt i Stavassdalen. Laget ca 1860.

12. Sander Mikal Larsen 1915- 1925. (Sander Stavassdal)

Slåttonn i Stavassdalen i 1915. Fra venstre: Lina Larsdatter,
Petrine Larsdatter og Sander Larsen. Dette bildet kan være
det eldste fra Stavassdalen.

Sander var sønn til forgjengeren og født i 1861.  Han var ugift og drev gården sammen med søstrene Petrine Marie og Ingeborg Anne og søsterdattera Lina.  Petrine Marie døde i 1921 og Sander døde i 1925.  Ingeborg Anne og søsterdattera Lina ble igjen i Stavassdalen hos neste bruker Olaf og Lydia Olsen over vinteren og flyttet til Strandmoen i Ner-Svenningdalen neste vår, i 1926.

13. Olaf Andreas Olsen 1925-1928.

Olaf og Lydia med datteren Borgny.

Olaf ble født på Øver-Hjortskardmoen i 1889 og flyttet til Utigarden på Ner-Hjortskardmoen i 1890 sammen med sine søsken og foreldrene Ole Andersen og Nikoline.  Olaf giftet seg 6.8.1920 med Lydia Olea Johansdatter Svarlien f. 6.4.1896.  Hun var fra Hallingen i Grane. Olaf og Lydia hadde 3 barn:

1. Borgny f. 17.3.1922 gift med Reidar Greva f. 15.3.1920 fra Mosjøen. Barn, Ole Jørgen f. 4.7.1951 og Bente f. 23.2.1957.  Borgny var 3 år da de flyttet til Stavassdalen.
2. Norveig Olea f. 22.12.1928.  Døde 1967. Barn, Morten f. 30.12.1957. Døde 1969, 11 år gammel.
3. Olaf Leander f. 31.12.1931. Ingen barn.

Våren 1925 flyttet familien til Stavassdalen og overtok gårdsdriften der.  Av husdyr på gården hadde de tre kyr, ni geiter, to sauer og noe ungdyr, og det ble produsert smør og ost for salg.  Poteter dyrket de i Stavasslia øst for garden fordi der var det mer frostsikkert.  Gras til dyra slo de på det oppdyrkete arealet på gården, i Stavasslia, på Nesan lengre ned mot elva, ved Stavatnet og på Stavassetra.  Det var høylàer ved Stavatnet, Stavasssetra og i Stavasslia.  Nedenfor Nesan stod det dessuten ei skogstue.  Olafs datter, Borgny f: 1922, mener å huske at noe av det første Olaf gjorde da familien flyttet til Stavassdalen, var å bygge nytt sommerfjøs til kyrne.  I tillegg til sommerfjøset, var det eget sauefjøs like i nærheten.

Olaf bygde bl a Storkøto til samene Jorg (Georg)) (Jørg) og Marie Kvitfjell i 1927 mens han bodde der.  Køto ble bygd på 2 laftete 8-kantete omfar av tømmer.  Gulvet ble levert av Mikal Nilsen i Ner-Svenningdal som hadde sag og høvleri.  Borgny, datter til Olaf, forteller at det ble svært fint inne i køto med bord, stoler og ovn midt på gulvet og vinduer med gardiner.  Gulvet var malt i gul oker.  Martin Lien sa at køto, som var flere meter høy, var kald, og at årsaken var at den varme lufta steg opp og forsvant gjennom ljoren i taket.

Storkøto bygd i 1932. Nederst ser vi Bjarne Lien, videre opp Hjørdis og Laura Lien. Øverst hunden Rapp som er blitt utkledd til ære for fotografen.

Olaf var god snekker og tjente penger på husbygging og anna snekring, også når han bodde i Stavassdalen.  Men han var virkelig finsnekker og laget mange fine ting, blant annet instrumenter og møbler.  I noen grad drev han også på med dette i Stavassdalen.  Hans datter Borgny f. 1922, som var lita jente på den tiden, forteller at dreistolen (dreibenken) surret ofte i sommerstua og han var stadig ute i skogen og lette etter emner.

I 1928 flyttet familien til Vefsnmoen (Ferjemannsplassen) på Trofors, og der ble deres datter Norveig født.  De bodde der til de i 1929 flyttet tilbake til farsgården i Utigarden.  Der ble han til ca 1931, til familien flyttet til eget nytt hus på Heggneset.  Huset ble flyttet til parsellen Vevang i 1932.  Vevang ble nærmeste nabo til Heggnes mot nord. på øvresiden av jernbanen.  Olav døde i 1944, og Lydia døde i 1993.

14. Mikal Lien (Mikal Bech Aleksandersen) 1927-1943.

Stående fra venstre: Mary Lien, Hjørdis Lien med sin datter Astrid på armen, Johanna Lien, Mikal Lien, Reidar Hjelle fra Romsdalen (anleggsarbeider) og Magnus Lien. Foran sitter Johan og Henry Lien. Bildet er tatt i 1937 av Martin Lien.

Mikal var fra Lia (Lien) i Grane og født 29.2.1888.  Han giftet seg i 1910 med Johanna Berntine Johansdatter Svarlien i 1910.  Hun var fra Hallingen i Grane og f. 5.9.1885.  Johanna var søster til Lydia, forrige driver Olaf Olsens kone.  Gården var bygslet, og Mikal betalte kr 20 i året i bygselsavgift til Nesbruket.

Før Mikal kom til Stavassdalen, var han bruker i kortere tider i Hallingen, i Lia (Lien) og Kildhaugen i Litl-Fiplingdalen.  Mikal og Johanna hadde 8 barn:

1. Agnar f. 17.3.1909, gift med Laura Andersen f. 1914. i Vesterålen. Barn, Jan f. 5.6.1938 og Atle f. 15.7.1949.
2. Martin f. 26.9.1911, gift med Hjørdis Kristensen f. 1915. Barn, Else f. 1941 og Astrid f.1936.
3. Bjarne f. februar 1913 (arrestert av tyskerne i september 1942 og henrettet på Falstad i oktober s.å.)
4. Olav f. 23.4.1916, gift med Ida Fagerli f. 1906. Barn, Irene, Oddbjørg, Gudrun (døde son tenåring), Mona og Harriet.
5. Henry f. 14.11.1917, gift med Sofie Martinsen f. 1920 i Vesterålen. Barn, Bjarne Magnus, Inger Anne, Tone og Sjalg.
6. Magnus f. august 1920 (arrestert av tyskerne i september 1942 og henrettet på Falstad i oktober s.å.).
7. Johan f. 16.10.1921, gift med Gerd Høgseth. Barn, Mai Britt f. 4.5.1952, Jane f. 22.4.1972.
8. Mary f. 15.3.1926, gift med Eilif Næstby.  Ingen barn.

Mikal Lien med familie kom til Stavassdalen i juni 1927 mens Olaf ennå bodde der.  Begge familiene bodde der til høsten 1928; Mikal overtok formelt gården 1.1.1928. Olafs datter Borgny, forteller at den dagen familien Lien kom flyttende, ble de mottatt med rømmegrøt i en lauvhytte som Olaf hadde laget for anledningen. I hytta var det satt ut klaffbord og stoler fra kjøkkenet. Borgny forteller at faren flere ganger laget slike lauvhytter og serverte i når det kom gjester.

Til Toppen

Gardsdrift, jakt, fiske og bærplukking.

Også Mikal og Johanna drev med kyr og sau, men geitene måtte de slakte fordi Statens Skoger mente at de gjorde for stor skade på smågrana.  Det at geitene gjorde skade på smågrana var nok riktig.  Henry fortalte at i Bruholen i Fiplingdalen brukte Otte å gi geitene sine granbar hjemme for at de ikke skulle være så hissige på smågrana.
Gårdshesten var ei merr som Mikal hadde kjøpt i Fiplingdalen av en Johan Jakobsen.

Jakt og fangst ble ikke drevet i stor utstrekning.  Martin og Bjarne drev litt rypejakt i Grønfjellet.  Henry hadde et salonggevær, skjøt ikke noe, men han hadde mange fine turer.

Martin har fortalt til Steinar Lund at han som 17-åring skjøt en elg med salongrifle. Martin fortalte at han og Bjarne var på småviltjakt i Stavasslia med hver sin salongrifle da de kom over en elgkalv tett framfor seg. Martin og Bjarne skjøt flere ganger og elgen falt. Den ble slaktet og flådd. Det var lørdag og hans far, Mikal, kom hjem fra arbeide på Nordlandsbanen og hadde hesten med. Guttene stanset faren og fortalte at de hadde skutt en elg. Han trodde ikke noe på det, men de tok faren med dit slaktet lå. Martin forteller at han fikk kjeft av sin far da han så dette. Men han trodde ikke faren mente det så alvorlig. Men de hadde ikke tillatelse til å skyte elg…  Dette skjedde høsten 1928 eller 1929. Det var kjent at noen av oppsynsmennene for grunneieren Nesbruket, visste eller antok at folk som bodde langt fra andre, tok en og annen ”matelg” til eget brukt.  Stavassdalen var jo på en fjellgård langt fra folk og det var mange munner å mette!  Johan Lien forteller at det ikke ble tatt flere elger av dem; de hadde bare salongrifler.

Også andre drev litt jakt i Stavassdalen, og noen av dem bodde på gården under jakta.  Blant disse var Erling Wærum og Ole Bogfjellmo.

Det var godt med ørret i både Stavatnet og i Stavasselva (Vasselva) som renner ut fra Stavatnet.  Det tok ikke lang tid å få den fisken man trengte.  Det var for det meste Magnus, Johan og Henry som stod for fiskingen.  Fisken ble tatt på sluk, skei, flue, mark og garn.  Det ble ikke fisket i Feitskarvatnet fordi fisken der var dårlig på den tiden, men Jorg Kvitfjell hadde en liten båt der.  Noe av fisken ble saltet for senere bruk.

Poteter kunne ikke dyrkes på selve heimjorda, til det var den for frostutsatt.  De ble derfor dyrket i hellinga vest for garden mellom veien og elva..  Men selv der var det ikke helt frostsikkert.  Det hendte at de seinhøstes måtte røyklegge åkeren for på den måten forsøke å beskytte potetene.  Nærmest bålene berget potene best.  Også ved køtene til Jorg kunne det dyrkes poteter.  Der var det mer skog som beskyttet mot frost. Om sommeren ble det plukket mye bær, særlig blåbær og multer.

Innmarka var på ca 136 mål.   Fòr til husdyra ble slått både på heimjorda og på utengslått.  Utengslåtten ble lagret som høystakker, i stoller og i làer og kjørt hjem med hest og dråg (drag) om vinteren.  Det var làer ved Stavassneset vest for gården nede ved elva og på nordsiden av Stavatnet.  Det var også en høylae lengre nord mot setra der Statskog har hytte nå.  Ved Stavassetra ble det også slått gras og lagret i høystakker.

Henry forteller at det ble slutt på sæterdrifta på Stavassetra i 1907.

Til Toppen

Husene på Stavassgarden.

Slik så gårdshusene ut i 1959. Mannen i bildet er Bjørnar Holmen i fra Eiterådalen. Foto: Alf Fagerbakk.

Hvor gammle husene på garden var, er det ingen dokumentasjon på. Men første bosetning er fra 1755. I en periode var det to brukere her. Det har også vært bosetting nede på sletta litt vest for det huset som står der nå. Det er antydet at husene ble flyttet opp på platået ovenfor fordi de var plaget av oversvømmelser fra Stavasselva.

Huset nærmest bakken må være det eldste. Det ble senere bygget et sommerhus med matstue og eldhus. Under matstudelen var det kjellerhol. Veggene i jordkjelleren var murt av stein.

Det var mange hus på gården da familien Lien kom til Stavassdalen i 1927.  Det kan nevnes sommerbolig, vinterbolig, vinterfjøs, sommerfjøs, sauefjøs, kokhus og utedo.
I hovedhuset var det to oppganger til loftet, en i gangen og en i sengkammerset.

Mens Olaf Olsen bodde i Stavassdalen, satte han sommerhuset (eldhuset) i bedre stand slik at han kunne bo der med sin familie til de flyttet.  Bl a ble noen av veggene kledd med papp og det ble satt inn komfyr i grua som stod der.  Eldhusloftet ble brukt til soverom.  Olaf var mye borte på arbeid mens de bodde i sommerhuset (eldhuset) og det var nok kaldt der, mange ganger om vinteren.  Selv om Olaf hadde forbedret huset, var det allikevel en dårlig vinterbolig.

Etter at familien Paulsen flyttet fra stedet i 1948, var det ingen som tok på seg ansvaret for vedlikehold av garden. Husene stod slik i ca 20 år og forfalt, og det var trolig lekkasje i takene som stod for de største råteskadene, særlig i sommerhuset og fjøsen. Men husene og det som var inni, ble nok også oppfattet av noen som herreløs eiendom og noe ble fjernet og noe ble ødelagt. Hva som egentlig skjedde i denne perioden, er ikke helt klarlagt.

Eier av fjellgarden var Nesbrukets Skogforvaltning (Statsskog). Skogvokteren for området fra 1967, Jon Lang-Ree, forteller at da ha så den elendige forfatningen fjellgarden var i, tok han kontakt med sin sjef i Mosjøen, skogforvalter Kåre Grøvlen, og avtalte befaring. Det resulterte i at det ble sendt søknad til ”Direktoratet for Statens Skoger” om midler til restaurering. Resultatet var negativt; de fortsatte å søke, men uten resultat. Det ble derfor besluttet å rive og brenne de nedfalne og falleferdige husene, rydde og la naturen overta..

Men før dette ble satt i verk, var Grane Jæger- og Fiskerforening kommet inn i bildet. Kolbjørn Hatlen, som var leder for foreningen fra ca 1973, forteller at det ble gjort forsøk på å få kjøpe hovedbygningen, for den var i best stand. Men de fikk nei.

Fra 1968 var Åsmund Eivindsen formann, og det ble tatt ny kontakt med Nesbrukets Skogforvaltning, og de fikk tillatelse til å bygge hytte av det som stod igjen der av hus.  Hovedbygningen og utedoet var de eneste husene som ikke var rast sammen.  Skøtet og skøtloftet, som var festet til huset mot vest, var revet ned og fjernet tidligere. Boligen var ikke så råteskadet at den måtte rives. Huset ble jekket opp, og de to nederste omfarene (syllstokkene) fjernet. Tømringen ble jekket ned; to omfar lavere. Det skulle bli hytte for Grane Jæger- og Fiskerforening.

Stavassgården 1969.

Det gamle utedoet 1991.

I 1969 ble foreningens formann utsatt for ei bilulykke som medførte at han aldri kom tilbake som formann. Hytteprosjektet i Stavassdalen ble ikke fullført.

Senere overtok Trofors Skilag prosjektet med Viggo Hågensen som leder. I denne perioden ble blant annet tømmerveggen mot tunet saget bort.  Hytta stod slik en periode oppstøttet av noe stenderverk og med pressenning foran. Det kunne se slik ut at tømmerveggen skulle erstattes av en vegg av sperreverk. Men heller ikke Skilaget fullførte prosjektet.

Hytteprosjektet ble aldri fullført. Slik så hytta ut i 1990.

Forfallet fortsatte inntil en ny interessegruppe så dagens lys i 2004 i og med dannelsen av Stavassdalens venner.

Høylào på nordsiden av Stavatnet ble bygd i 1928 av Olaf Olsen og Mikal Lien.

Rester av høyløe.

Kvernhus og do.  Utedoet som står på gården (2006), var bygd som kvernhus og stod under fossen i bekken noen hundre meter nord/vest for finnburet og de gamle køtene.  Tømringen ble flyttet til gards og satt opp som do av Sander Larsen (Stavassdal).

Fjøs. I begynnelsen av 1930-åra satte Mikal opp nytt fjøs fordi den gamle var dårlig.  Mikals sønn, Johan forteller at tømmeret til fjøskassen var fra ei skogstue som stod nord for Stavatnet. Mikal ville ha nytt tømmer til fjøs, men etter en diskusjon med skogforvalter Petter Vikhammer, fikk han heller skogstua.

Mikal Lien bygde nytt fjøs i 1930.

Mikal Lien og barnebarnet Astrid. Bildet er tatt i 1937 av Martin Lien.

Mikal satte også i stand taket på hovedhuset (vinterboligen) mens han bodde der.  Taktekkingen foregikk som vanlig på den tiden som dugnadsarbeid, – og med gammelkaran på taket.  Ny never og torv ble lagt.  Selv om takene var tekt på god og vanlig måte, var det vanlig med små og store lekkasjer både her og der.   Johan Lien forteller at i 1929 ble det satt inn nye vinduer både i stua og i kjøkkenet. Det var vinduene mot sør (mot elva) som var i svært dårlig forfatning på grunn av regn og kraftig vind.  Om vinteren i uvær kunne det hende at biter av fokksnø ble blåst mot vinduene.  Det var derfor satt opp skodder som kunne dekke for vinduene på sørsiden i dårlig vær.  Det var Bendik Olsen som skiftet vinduene.  Han var norskamerikaner og skomaker og bodde på Trofors.

Annet.  Sengeklærne bestod av både skinnfeller og tepper (dyner) og bonstrene (madrassene) var et slags laken fylt med halm eller høy.  De var spesielt gode å ligge på når de var nypakket.

Hittil har det vært murte gru(v)er i husene.  I disse ”peisene” var det murt inn en slags ovn som de bakte brød i.  Men i denne perioden ble det satt inn malmovner i både i sommerstua og i vinterboligen, og det var Martin og Bjarne Lien som rev ned gruvene. Dørene i husene var svært låge slik at alle fullvoksne måtte bøye seg når man skulle gå gjennom. Gulvet var av kløvninger som var tilhogget og høvlet på oversiden.  Der gulvåsene lå, ble gulvkløvningene tilpasset slik at gulvet ble jevnt på oversiden.  Således ble ”gulvbordene” smale i toppen og brede nede.  Men når halvkløvningene ble lagt annenhver vei, ble det likevel jevnt.

På auksjonen etter Sander Mikal Larsen i 1925, kjøpte Mikal bl a ei kiste som var laget i 1853 til Ane Mikkelsdatter som senere ble gift med Lars Nilsson (Stavass-Lars).  Kista er merket med initialene A.M.D. og er på Trofors hos Henry og Sofie Lien (2007).

Henry forteller at på et lite platå ca 200 meter rett ovenfor husene, der bekken kommer ned, så de spor etter noe de trodde kunne være forsøk på å dyrke ett eller annet.  Stedet er trolig der den lille køto til Jorg stod tidligere og som ble kalt Trivelighaugen, Nydelighaugen eller Vakkerhåjen.

Til Toppen

Krigstiden.

I 1942 under okkupasjonen ble det drevet en utstrakt våpentransport fra kysten (Visten og Velfjord) til forskjellige lagre i området, også til Stavassdalen. Det var selvsagt et meget farlig foretak.  Mange unge menn var med på dette, blant andre Bjarne og Magnus Lien.  I september 1942 kom tyskerne med en tropp på 10-15 mann ledet av 2 fra Gestapo i Trondheim og en mann fra ”Rinnanbanden”.  Både Bjarne og Magnus ble arrestert og senere henrettet.  Men dette er en annen historie.

Åstedsbefaring 9. juni 1946 i forbindelse med trefninger som fant sted og som medførte falne. Fra venstre: Johan Eivindsen, Willie Paulsen med sønnen Odd, lensmannsbetjent Bjarne Nilsskog, journalist Aune fra Arbeideravisa i Trondheim, en fotograf fra Trondheim, Henry Lien og politibetjent Gjeving fra Trondheim.

I 1944 ble også Mikal, Henry Lien og Willie Paulsen arrestert og sendt til fangeleirene Falstad i Nord-Trøndelag og senere Grini rett vest for Oslo.  Johanna og Mary bodde i Ner-Svenningdal hos Mikal Nilsen til fangene kom tilbake.

Diverse.
Mikal arbeidet på anlegget på Nordlandsbanen som vaggekjører med hest i tre år mens han var i Stavassdalen.

Det var mye besøk i Stavassdalen fra andre steder forteller Johan Lien. Både ungdomslag og idrettslag var på utferd til Stavassdalen, og det var mye folk til tider. Blant andre var kjente skiløpere som Jon Fiplingdal og Egil Stormo der. Det var langt å gå, men ingen tenkte på det. I 1941 var det også en tysk patrulje med soldater fra Østerrike på tur dit. De var meget beskjedne og ba nesten om unnskyldning for at de forstyrret.

Fra venstre: Familien Lien ved Magnus, Mikal, Mary, Henry, Johanna og Bjarne. De tre som er på besøk er Lucie Svartvatn, Einar Storfors fra Storforsen og datter til en anleggsarbeider. Bildet er tatt på østsiden av hovedhuset i 1939.

Øverst Ragnar Paulsen og Kåre Andersen. Nederst Willie Paulsen, Margit Arnø, Odd Paulsen, Ragnhild Paulsen, Marie Svartvatn og Jon Paulsen. Bildet er tatt i 1946.

Johan forteller også at de hadde hoppbakke der. Bakken lå i lia på andre siden av Stavasselva rett ovenfor køtene til Jorg og Marie. Dette stedet ved hoppbakken var en av plassene Jorg lå i dekning da tyskerne drev klappjakt på han i forbindelse med avsløringen av den berømte våpentransporten i 1943.

Familien flyttet fra Stavassdalen i 1944 og overtok Stuvneset i Svenningdalen etter at Willie Paulsen som hadde bodd der i 3 år.  Og Willie flyttet til Stavassdalen med familien sin og overtok gården der.

Mikal og Johanna bodde på Stuvneset resten av sitt liv.  Johanna døde 29.3.1968 og Mikal døde 9.4.1975.

15.  Willie Paulsen 1944-1948
Willie ble født i 15.10.1902 i USA der hans foreldre Konrad og Mathilde Paulsen oppholdt seg fra 1902 til 1910.  Giftet seg i 1928 med Ragnhild Bogfjelldal f. 23.9.1910. Hun var fra Båfjelldalen i Grane. Paret bosatte seg på Almdalsneset i Grane.  I tidsrommet 1941 til 1944 bodde de på Stuvneset i Svenningdalen til de flyttet til Stavassdalen i 1944. Gården ble bygslet, og Willie betalte kr 30 i året i bygselsavgift til Nesbruket.

Willie og Ragnhild hadde 4 barn:
1. John Magnus, født 23.3.1929,
2. Ragnar, født 4.11.1930,
3. Odd, født 11.12.1936 og
4. Walter, født 2.8.1950.

Familien Paulsen 1946.

John Paulsen forteller at familien hadde tre kyr, en hest, noen sauer og gjeter. De holdt gris, og de dyrket potet og gulrøtter. I perioden de bodde på garden, var de ikke plaget av frost i potetlandet. Fisk hentet de fra vatnene omkring; noe ble saltet og noe ble røkt i et lite røykeri som de satte opp ved bekken i lia ovenfor gården.

Høy ble slått på garden og i utmarka. Blant annet hadde de høystakk under Grønfjellet og høy i lao på nordsiden av Stavatnet.  Dessuten var det to høystakker på garden foruten høy på fjøsloftet og på låven.

Varene fra Trofors ble fraktet med hest og slede om vinteren og på hesteryggen om sommeren. Tingene ble lagt i to sekker og festet til greiet (seletøyet); en sekk på hver side.

Sledetur til Stavassdalen påsken 1932. Agnar Lien og Dagmar Andersen. Foto: Ole Andersen.

Kosten bestod av hjemmelaget mjølprodukter som brød og lignende, melk og melkemat, fisk fra området, selvdyrket poteter og grønsaker, litt småvilt, bær og elgkjøtt. Det var ikke tillatt å skyte elg, men som de fleste som bodde på fjellgarder langt fra folk, ble det allikevel tatt elg til eget bruk, og tilsynsmenn så gjennom fingrene med det fordi det var lite om mat.

Slik var det også en gang i Stavassdalen mens Willie bodde der. De fikk besøk av Petter Vikhammer fra Nesbrukets Skogforvaltning og hans følge. Som god skikk var på den tiden og så langt fra folk, ble han og hans følge selvfølgelig tilbudt å spise middag med dem. Men så var det dette med at Ragnhild bare hadde elgsteik å tilby og laget middag av det Da de hadde spist, spurte Vikhammer hva slags kjøtt det var. Hun sa at det var oksekjøtt. Vikhammer takket pent for maten og sa at det var godt og dro av sted.

På den tiden Willie var i Stavassdalen, ble det tatt tre eller fire elger. Den første ble skutt i Svenningskaret og Odd bar hjertet hjem i skolesekken sin. Den andre ble skutt i Måsskaret. Her ble kjøttet saltet ned og hentet senere. Den tredje ble skutt på Sirijorda. Det ble muligens skutt en elg til.

Willie hadde en Krag Jørgensen til rådighet og kunne derfor drive elgjakt. Det var et militærvåpen han fikk lånt av familien Lien.

I ledige stunder, laget Willie blant annet høyriver som han solgte til Samvirkelaget på Trofors. Det ble en kjærkommen ekstrainntekt.

Ekstrainntekt. Willie laget river som han solgte til Samvirkelaget på Trofors. Bildet er tatt i 1946 foran skøtet på hovedhuset og vinterveden.

Også guttene til Willie og Ragnhild brukte hoppbakken på andre siden av elva slik som guttene til Mikal og Johanna hadde gjort. John forteller at det ble hoppet over 30 meter i denne bakken.

Willie hadde planer om å sette opp gårdssag i Stavassdalen, og som drivkraft hadde han fått tak i en tung bilmotor fra en Paulsen på Fellingfors. Willie satte på meier og drag på motoren mens den stod på Fellingfors. Han fikk naboen Johan Lund med dølahesten Svarten og Ottar Bogfjellmo med sin hest til å kjøre opp motoren. Det var vinteren1944.

Gammel bilmotor tenkt brukt for å sette opp gårdssag. Tyskerne skjøt hull i motoren slik at den ikke kunne brukes.

Motoren stod på tunet på garden i Stavassdalen når tyskerne kom og arresterte Willie sommeren 1944. De var redde for at den kunne brukes til å produsere strøm med i illegalt arbeide og skjøt flere skudd på motoren slik at den ble ubrukelig. Slik har den stått på tunet i alle år etter krigen. Motoren står der fremdeles som et overgrodd klenodium og et nesten usynlig minne fra krigen.

Willie ble arrestert av tyskerne i juni 1944 og satt på Grini til frigjøringen våren 1945. Odd forteller at tyskerne tok med seg dressen, gullklokka fra Amerika, en fyllepenn, noen små kniver fra Amerika og en kikkert. Etter at han slapp fri, fikk han igjen alt unntatt dressen og gullklokka. Han var mest sint og forbannet for å ha mistet det flotte gulluret fra Amerika.

Etter arrestasjonen flyttet resten av familien fra garden og bodde på Fellingfors. En del møbler og eiendeler fra Stavassdalen ble satt inn på et lager på det gamle Samvirkelaget på Trofors. Først etter frigjøringen flyttet de tilbake til Stavassdalen, men noen av eiendelene, var borte, blant dette noe verktøy han hadde med fra Amerika.

Familien Willie og Ragnhild drev garden fram til 1948.  Da flyttet de til Almdalsneset ved Fellingfors.  Siden den tid har det ikke vært gardsdrift i Stavassdalen.
Gardsfolkets forhold til naboene Jorg og Marie Kvitfjell var det aller beste og de hjalp hverandre på beste måte. Willie døde 31.8.1980 og Ragnhild 13.1.2000.

Til Toppen

Samer og reindrift i Stavassdalen.

Hvor lenge det har vært samer i Stavassdalen vet vi ikke.  De historiske kildene er fra 1840-åra og viser at da var der samer som hadde tilhold her, og de kan ha hatt tilhold her lenge før den tid.

Fra ca 1900-tallet har familien Kvitfjell drevet reindrift i disse traktene, og Stavassdalen var et av de viktigste tilholdsstedene i årssyklusen.

Reindriftsområdet for samene i Stavassdalen i Jorg og Olai Kvitfjell si driftstid, ble betegnet som Kvitfjell reindriftsområde. På samisk ble området også kalt Jillene Njarka som betyr terrenget mellom Vefsnadalen og havet (Vesterfjellan). Det var i grove trekk avgrenset av:

I sør mot Gåsvasselva, i øst mot Svenningdalen, i nord mot Eiterådalen og Sirijordsaksla, i vest mot nåværende kommunegrense som danner en naturlig grense mellom reinbeitedistriktene Kvitfjell og Brønnøy. Grensen følger høye vanskelige fremkommelige fjell. På strekningen Måsvasstind og Breivasstind er det bare to farleier, ei langs elva fra Grunnvatn og ei gjennom Velfjordskaret.

Per Jonson er den første samen som er nevnt i offentlige register med boplass Stavassdalen.  Han var trolig født omkring 1785 og døde i Stavassdalen i 1846.  Per var gift med Ane Jonsdatter.  De hadde mange barn og minst 7 vokste opp.  Det var Lars f. 1815, Ane f. 1816, Jon f. 1818, Elen f. 1822, Ane Elisabet f. 1825, Per f. 1831 og Siri f. 1833.

Fra vår tid kjenner vi til to køter og ett bur ca 400 meter vest for Stavassgarden.  Den store køto ble bygd av Olaf Olsen i 1927. Han var bruker på garden på den tiden. Ettersom det fortelles, skal den lille køto vært flyttet fra et sted i lia ovenfor, der sommerfjøsene til garden stod.  Stedet ble kalt Nydelighaugen, eller Trivelighaugen. Lydia Olsen, kona til Olaf Olsen, (bruker 1925-28) kalte stedet for Vakkerhåjen.

I ca 1965 var Johan Lund og hans sønn Tore på tur i Stavassdalen.  Johan skulle bl a vise Tore ei kjempestor gran som hadde stått litt vest og nord for køtene og buret.  De fant grana og gikk videre veien mot Stavatnet.  Men Johan skulle vise sin sønn noe annet! De gikk opp den første bakken og tilbake mot gården på et platå et par hundre meter til de kom til en liten bekk.  Johan fortalte at der hadde det stått ei køte en gang.  De så en opphøyet sirkel i terrenget der køto hadde stått.  Ved å grave i midten av sirkelen, fann de kullrester etter arnen.  Kanskje var det her køto til forfedrene til Jorg hadde stått? Eller var dette Nydelighaugen eller Trivelighaugen.

Sønnen Lars Person overtok etter faren og drev reindrift i traktene her mellom 1840 og 1850-åra.  Han var født i 1815 i Visten og giftet seg i 1839 med Petrikka Maria Erlendsdatter f 1812 i Bindalen.  De fikk barna Per f. ca 1840, Ola Erland f. 1843, Kristian Peder f. 1847, Jon Mathias f. 1851, Marit f. 1855 og Lars f. ca 1860.

Søstersønnen Ola Kasper Jonson, f. 1841 i Tjøtø i Tverland og disponerte fra 1880-åra det som ble kalt Kvitfjell reinbeitedistrikt og hadde en av sine viktigstige leger vestom gården i Stavassdalen om sommeren.  Han giftet seg i 1870 med Gunhild Maria Lisabet Nilsdatter fra Vefsns Vesterfjell f. 1850.  De fikk barna Nikoline Kristine f. 1872, Gunhild Petrine f. 1875, Jon Martinus f. 1879, Ole Gerhard Elias f. 1882, Gippe Julianne f. 1885, Sara Johanne Karoline f. 1889, Jorg (Georg) Martin f. 1892.  Gunhild døde i 1900 og Ola Kasper i 1920 i Kvitfjellet.

Ole Gerhard Elias Olsen (Kvitfjell) hadde reindrift i området i begynnelsen av 1900-tallet.  Han var sønn av forrige driver og født i 1882.  Giftet seg i 1911 med Anna Sofie Larsdatter fra Kolvereid f. 1888.  De fikk barna Gunda f. 1911, Olai Kristoffer f. 1913, Paul f. 1915.  Ole Gerhard omkom i en drukningsulykke i Storvatnet i Eiterådalen i 1917 og ble fraktet til Stavassdalen av militæret.  Jorg var i militæret på den tiden, og det kan nok være årsaken til at militæret ble involvert.

Ole Gerhard Elias Olsen Kvitfjell f 1882 og kona  Anna Sofie Larsdatter
 f 1888. Bildene er av en ung Ole Gerhard og en eldre Anna Sofie.

Kona Anna Sofie giftet seg på nytt med Thomas Johannesson Bartholdig fra Sverige. Paret ble viet 11. mai 1919 i Kolvereid Kirke i Nærøy kommune. De flyttet til Sverige og bodde der resten av sine levedager. Anna fikk flere barn i Sverige: Lasse, født i 1927 og Tordis. født i 1931. Anna Sofie døde i 1957.

Anna Sofies oldebarn, Irene Hansen Hagemoen, forteller her en historie fra en av sine mange samtaler med sin bestemor Gunda Kvitfjell (Anna Sofies og Ole Gerhards datter):
-Min bestemor, Gunda Kvitfjell, fortalte at i denne tida var de mye alene. Som eldste datter ble mye av ansvaret lagt på henne. Hun ordnet mat og passet på småsøsknene sine, og det var jobbing fra tidlig på morgenen og til sent på kvelden. Sommeren, høsten og vinteren 1918 var det dårlige tider og de hadde lite mat.

Bestemor fortalte meg en historie som hun husket veldig godt fra sin barndom og som gjorde sterkt inntrykk: Sent en kveld i desember ble hennes mor Anna Sofie syk og fikk store smerter. Hun skulle ha barn og fødselen var nok i gang.  Thomas, som hun senere giftet seg med, var ikke hjemme, og Anna ble både redd og sint. Hun hadde ingen til å hjelpe seg, og det var kun datteren Gunda, som var sju år den gangen, som kunne gå ned til bygda og hente jordmor. Gunda var redd, for ute var det mørkt med skikkelig snøvær og vind. Men hun hadde ikke noe valg og spente på seg skiene og gikk hele turen nedover til Trofors, ca 9 km.

Det var ingen vei den gangen, og hun hadde heller ingen skispor å følge på grunn av uværet. Men hun fulgte dalen rett fram og holdt litt til venstre i forhold til Stavasselva. Hun gråt hele turen nedover og trodde aldri hun skulle få se sin mor og søsken igjen, men hun kom seg til Trofors og tilbake med jordmor. Og den 22. desember 1918, fødte Anna datteren Mârtha i køta i Stavassdalen. Det var Thomas, som var hennes kjæreste på den tiden, som var far til barnet.

Det var trange kår for familien og det var nok derfor Anna valgte å sette bort barna fra sitt første ekteskap med Ole Gerhard. Gunda kom til familien Westerfjell i Åbygda, Olai til Jorg og Marie i Stavassdalen og Paul til Holand i Foldereid. Hvor lenge Anna og Thomas holdt til i Stavassdalen etter at Ole Gerhard døde, er usikkert.

Jorg (Georg) Martin Olsen Kvitfjell f. 2.5.1892 var yngste sønn av Ola Kasper Jonson f. 1841 og han fortsatte med reindrift i Kvitfjellområdet etter brorens død.  Han giftet seg med Marie Kristine Andersdatter Nordfjell f. 27.1.1897 i Velfjorden.  Jorg var døpt Georg som uttales Jorg på samisk. De hadde ingen barn, men fostret opp hans brorsønn Olai Kristoffer Olsen Kvitfjell f. 1913.

Brudebilde av Jorg og Marie Kvitfjell.

Jorg og Marie på tur til sommerbeite med sin reinflokk gjennom Velfjordskaret.

Jorg og Marie giftet seg i Vemundvik kirke i Namsos kommune 2.3.1922. Marie fortalte til Sverre Heggnes at bryllupsfeiringen ble holdt i Stor-Hjortskatret på Finnkøtbakken i Svenningdal på en stor boplass for samer med tre køter og flere telt. Far til Jorg, Ola Kasper Jonson, hadde kjøpt en stor kaffekjel for anledningen. Sverre fikk se denne kjelen da han var på besøk hos Marie mens hun bodde i hytta si i Holmvassdalen før hun flyttet på aldershjemmet på Trofors. Det var en stor kobberkjele på ca 2½ liter.

Jorg hadde flere køter i reindriftsområdet, bl a i Feitskaret, Stor-Hjortskaret, to ved Gåsvatnene og en eller flere lengre vest i området.

Køta i Feitskaret.

Omsetting av reinkjøtt var ikke så helt enkelt på denne tiden. Jorg solgte reinkjøttet ved å tilby det til private, og det var ikke alle som ville ha en hel rein, og helst ville de ha de beste stykkene. Det var ikke før Ludvik Kroken startet butikk på Trofors at det ble bedre; han tok i mot mange reinslakt fra Jorg.

Under krigen var Jorg svært virksom i den illegale våpentransporten fra kysten, og tyskerne var stadig på jakt etter han. Han hadde minst tre tilfluktsteder:

Kikkerten. Kilde: Thomas Larsen, Harry Kvitfjell, Mary og Johan Lien:

9. juni 1944 kom en tysk tropp opp til Stavassdalen på leting etter flere som drev illegalt arbeid i området. På gården var Johanna og hennes 18 år gamle datter Mary. Mikal og deres sønn, Henry, satt arrestert på Grini. På tur opp til Stavassdalen tok tyskerne med seg Martins Liens kone Hjørdis som også var på tur til Stavassdalen. Både Hjørdis, Johanna og Mary ble satt i husarrest på garden da de kom fram..

Tyskerne dro til køtene for å lete etter folk. Der hadde Jorg og Marie besøk av Nikolai Larsen som av og til var i Stavassdalen for å hjelpe Jorg med reindrifta. Både Marie og Nikolai ble tatt med til gården og satt i husarrest sammen med de andre. Jorg var ikke
tilstede. Han hadde gjemt seg på sitt skjulested rett ovenfor køtene.

På gården var det vakt både ute og inne. Inne i huset hadde en tysker lagt fra seg kikkerten sin. Marie og Nikolai satt inne og snakket samisk om den nye kofta som Nikolai nettopp hadde fått. Dette irriterte tyskerne og de fikk beskjed om å snakke norsk. Litt senere, mens vakta inne duppet av, fikk Nikolai karret til seg kikkerten og gjemte den under den nye kofta si. Nikolai ba vakta om å få gå ut å gjøre sitt fornødne, og det fikk han lov til. Vakta følger med, og Nikolai går til møkerdungen bak fjøset og setter seg ned. Vakta snur seg bort mens han gjør fra seg.

Mens han gjør sitt fornødne, får han anledning til å ta fram kikkerten og grave ned i den tørre møkerdungen uten at vakta ser det. Da Nikolai var ferdig med sitt, sparket han over både kikkerten og det andre han hadde lagt fra seg og gikk inn.

De satt i husarrest i ca en uke før alle ble løslatt og dro hjem hver til sitt. Noen dager senere dro Nikolai tilbake til Stavassdalen og til det stedet han hadde gravet ned kikkerten. Og ganske riktig, der lå den, og han tok den med seg. Kikkerten befinner seg nå (2007) hos en annen av Nikolais sønner, Jon, som bor i Sverige.

Det skal gode nerver til for å gjøre det Nikolai her gjorde; å stjele en kikkert fra de som har arrestert deg, og å skjule den. Men hans sønn forteller at faren var fryktløs. Han drev også som los for folk som skulle rømme til Sverige under krigen; også det vitner om at han var en uredd mann.

Tyskerne ba Nikolai om å kjøre en hest ned til bygda, men han sa nei; han kunne ikke kjøre hest. Og slapp unna med det.

Det at Jorg hadde gjemt seg før den tyske troppen kom, har sammenheng med det som Willie Paulsen hadde fortalt til Sverre Heggnes og Steinar Lund mens Willie bodde på Almdalsneset etter å ha flyttet fra Stavassdalen. Han fortalte at en tysk offiser hadde kommet i forveien til troppen og hadde sagt at Jorg måtte flykte og ikke vise seg der. Han sa at det hadde vært nok arrestasjoner. Johan Lien bekrefter historien.

Da det hele var over og tyskerne hadde dratt sin vei, kom Jorg til garden og inn i døra og sa: ”Er varjen (vargen) her”. Så dro han igjen.

Andre småhistorier.
Thomas Larsen forteller også at de som lå i fjellet under krigen og drev illegalt arbeid hadde fått tillatelse av Jorg om å ta rein dersom de ble fri for mat. Det ble da også gjort; det var kalven til lederreinen som måtte late livet.

Marie har flere ganger berettet for Thomas og Johan Lien om da tyskerne drev og brente lik ved skogstua nord for Stavatnet der det hadde vært trefninger. Marie sa at det på brannstedet lå igjen flere jernkroker som soldatene brukte på jakka for å holde opp beltet eller bandolæret. Det var tyske falne soldater som ble brent. Falne tyske offiserene ble fraktet ned til Trofors.

I 1940 måtte et tysk fly slippe ned bombelasten et sted ved Elgviddevatna på tur sørover. Harry Kappfjell forteller at flyet styrtet eller nødlandet sør for Åbjøravatnet der han har sett restene av det.

Jorg fant disse udetonerte bombene og brukte noe av innholdet til å lage bål av etter å ha skrudd av tennsatsen. Resten av bombene ble stablet opp ved en bergvegg. Harry Kappfjell visste om bombene og hvor de lå, og da han var i militæret i 1957, fortalte han om dette til den militære ledelsen, og i 1958 dro det opp eksperter fra militæret med Harry Kappfjell som veiviser. Harry forteller at bombene ble sprengt på stedet og at det ble et forferdelig smell.

I 1948/49 bygde Jorg og Marie ei tømmerhytte ved ei myr på sørsida av elva rett ovenfor den brua som lå 2-300 meter ovenfor køtene, og de flyttet dit.  I følge Johan Lien, sønn til Mikal Lien, Stavassdal, sa Jorg at årsaken til at han flyttet dit var at det var så lite brensel ved køtene. Men andre har sagt at det også var fordi at det ble for mye ferdsel forbi køtene. Stien opp til Stavatnet gikk mellom køtene og buret og til tider var det stor trafikk av turfolk.

Gammel tømmerhytte fra 1946/47, hvor Jorg og Marie Kvitfjell bodde en kort tid.

Tømmeret ble kjørt fram av Willie Paulsen og hytta ble tømra opp av Kolbjørn Forbergskog. Nytt tak av aluminium ble lagt på hytta ca 1964 av et jaktlag av elgjegere bestående av bl a Torstein og Steinar Lund og Leif Bogfjelldal. Når Marie senere sluttet med reindrift, ble hytta overtatt av Lappvesenet ca 1957.

1951. Jorg omkommer ved en ulykke på Sømna 20.12.1951, 59 år gammel.  Mesteparten av reinflokken ble solgt til Ole Lifjell som i 1957 solgte flokken til Harry Kappfjell. Men enka Marie Kvitfjell fortsatte ennå noen år med en liten flokk for seg selv med god hjelp av bl a Steinar Lund fra Svenningdal.  Også fostersønnen Olai Kvitfjell og hans 11-årige sønn Paul hjalp Marie. Paul forteller at det var et hardt arbeid. De var ute nesten hele tiden i allslags vær og med dårlige klær; men Marie sa at reinen måtte passes. Paul forteller også at Marie hadde reinkjøtt gjemt i fjellhuler slik at de slapp å bære med så mye mat. Kjøttet ble oppbevart i en tjærebredd kasse fordi musene ikke skulle spise av det. Det smakte tjære av kjøttet og det var ikke godt, fortteller Paul.

Steinar Lund forteller at han i sin ungdom hjalp Marie og Olai med å gjelle rein ved Svenningsetra under Storklumpen/Grønfjellet. Da de var ferdige for dagen sent på kvelden, gikk han hjem til Utigarden på Nedre Hjortskarmo mens Olai la seg til å sove under en busk/et tre med klærne på, og Marie la seg under det som var restene av setra med et ullpledd over seg som hun ofte bar med seg. Marie døde i 29.4.1987.

Jorg var en særdeles hyggelig og omgjengelig mann og hadde et godt forhold til alle, og fikk derfor mye støtte og hjelp fra bygdefolket.

Olai Kristoffer Olsen Kvitfjell f. 28.6.1913 på Fjellgarden (Eiteråfjellet) i Eiterådalen. Han vokste opp hos Jorg og Marie som deres fostersønn og hjalp til med reindrifta. Men senere fikk han sin egen reinflokk som han selv drev.

Brudebilde av Olai Kvitfjell og Paula Marie Granefjell.

Olai giftet seg i 1937 med Paula Marie Granefjell f. 23.9.1909. De fikk barna: Inga f. 24.12 1938, Paul f. 13.5.1942, Johvna f. 3.2.1944 og Ole Gerhard f. 16.12.1949. Olai bodde i Stavassdalen til midten av 1930-årene da han flyttet til Haustreisdalen og bosatte seg i Graneskogen. Der drev han med rein til 1949. Olai døde i 23.11.1984 og Paula i 7.10.1992.

Olai Kvitfjell fortalte bl a følgende i 1983 i samtale med utmarkskonulent Martin Håker fra Trofors:
På det meste var det ca 500 rein i Kvitfjell reinbeitedistrikt, og det var neppe plass til mer.

Bosteder. Det ble brukt følgende bosteder i forbindelse med reindrifta:

Fiske og utsettinger.

 Tilgrensede områder.
Nils Andersen, (sønn av Anders Nilsen?) drev med rein vest for Olai Kvitfjell. Denne reinen kom sjelden eller aldri øst for nevnte grense. Han hadde hovedkvarter ved Juvatn Velfjord, Nordfjellmark. Bjønnstokkvatn og Breivatn var oppholdsplasser sommer og høst.

Gunnar Johan Njarka og Gippe i Sørvassdalen hadde på det meste ca 1 500- 1 700 rein. Kom sjelden sør for Sirijordaksla.
Så langt Martin Håker.

Buret ved køtene (Finnburet) i Stavassdalen ble oppsatt i 1916, trolig av Finseth-folkene.  Det har Petra Finseth fortalt til Sverre Heggnes, Svenningdal. Buret ble brukt til overnatting, lagring av mat og annet utstyr som bruktes i reindriftsnæringen.

Boplassen til Jorg og Marie Kvitfjell. 1950.

Sten Ruben Lund foran buret etter restaurering 1974.

Tømringen til buret kom fra Ner-Svenningdalen og var den ene delen av vaskeriet fra sølvgruvetiden. Det ble benyttet til vasking av kvarts og sølvslam. Sølvgruva ble nedlagt i 1890 og det ble holdt auksjon av hus mv i 1905. Buret ble kjøpt av Ole Kasper Jonsen på denne auksjonen eller senere.  Det var Mikal Nilsen (f. 1874) og Daniel Eriksen (f. 1881) som kjørte tømringen opp til Stavassdalen med to hester og sleder. De brukte to døgn på transporten. Mikal Nilsen ga nytt gulv til buret.

Den andre halve delen av vaskeriet kjøpte Sigurd Nilsen f. 1896 og Johan Eivindsen f. 1896.. De skulle drive med revefarm. Senere ble tømringen oppsatt som hytte ved Jengelen.

Fostersønnen til Jorg og Marie, Olai Kvitfjell, (f. 1913) har fortalt til Sverre Heggnes at han husket at buret ble satt opp, og at den første som lå i buret, var Olai sin far, Ole Gerhard, som døde året etter i en drukningsulykke. Det fortelles også at Jorg og Marie sov om natta under taket i inngangspartiet på buret, også om vinteren. Marie var plaget av astma og hadde det best med mye frisk luft.

Den siste som hadde buret i bruk i forbindelse med reindrift, var enka etter Jorg, Marie Kvitfjell. I den siste tiden hun drev med rein her, hadde hun god hjelp av Steinar Lund fra Utigarden på Ner- Hjortskarmoen. Da hun sluttet med reindrift, ga hun buret til Steinar. Han ville bruke buret til gjeterhytte i forbindelse med sauedrift. Det ble ikke skrevet dokumenter på gaven.

Men buret var i dårlig forfatning på grunn av råte. I 1973 rev han derfor ned buret og erstattet råtne deler med nytt; særlig var sylla råtten. Men han fikk ikke lov til å ta ny never i skogen til taket slik at det ble ikke helt bra.

Det viste seg senere at buret og stedet passet ikke inn i hans form for sauedrift, og buret ble gitt tilbake til de som skulle begynne ny reindrift i området.

Gjennom testamente av 3.1.1980 ble Georg (Jorg) og Marie Kvitfjells fostersønn, Olai Kvitfjell, eier av buret. I dag eies buret av livsarvingene etter Olai: Inga Våg, Paul Kvitfjell, Jovhna Kvitfjell og Ole Gerhard Kvitfjell. De har søkt om å få sette opp en ny køte på stedet der den store køta hadde stått, men har fått avslag med henvisning til kulturminneloven.

Buret i Stavassdalen ble registrert som kulturminne i 1970 og skal være punktfestet. Papirene er hos Riksantikvaren.

Til Toppen

En hjertelig takk til alle disse som har bidratt med opplysninger og bilder til prosjektet.